Der tida står stille

Frk Høst er himmelsk

Over henne er det bare blått. Den blåfargen høsten gjerne ikler seg når lufta er skarp og alt lukter nytt, nesten som om våren, etter at isen og snøen har trukket seg vekk fra husveggene og den våte jorda begynner å ange.

Nå renser lufta porene, folder blåfargene ut og gjør klar for hvitt, hvitt, hvitt. Men ikke ennå. Ennå skal rognebladene klamre seg til greinene og speile seg i solskinnet. Ennå skal de farge dagene gule og oransje og røde før de må gi slipp, ett for ett, mot gresset, som venter med rim i skjegget.
I år er det ikke bær på rogna . De sier at hun ikke bærer tungt to år på rad. Og derfor blir det en snørik vinter. Alt folk vet.

Jeg vet bare at ingenting er så svimmelt deilig som å ligge på rygg på bakken og stirre på himmelen. Gjennom Søstrene Rogns magiske filter.

Rødming i oktober

Jeg prøver desperat å like høsten. Det går dårlig.
Været er i det minste vakkert om dagen. Kaldt i lufta, men sola varmer såvidt det er. Og på tur skal man.

Vi har et fantastisk sted i nærmiljøet der en gjeng pensjonister har snekret og stått i, og resultatet er blant annet en lavvo der alt du trenger å ha med er niste. 

I går gikk turen dit, men vi benyttet grua ute for å nyte den vakre oktoberdagen.

I dag knipset jeg et par bilder fra hagen, astilben som er blodrød og en evigbergknapp som straks er klar for å rødme, den med. Hvorvidt det skjer før snøen legger seg, gjenstår å se.

Ellers noterer jeg at blogspot har kommet med nytt opplegg for bilder og tekst. Jeg tror jeg liker det.