Hekleri i mørketid

Kanskje noe å gå løs på igjen, nå som kveldene mørkner og brillene må hentes fram.
I vår måtte jeg legge teppeprosjektet bort på grunn av en vond arm. Hvis jeg er veldig forsiktig, så kanskje jeg blir ferdig til jul?



Det var blant annet her jeg først fikk smaken på oldemorruter, og så tok det ene det andre.
Alt er basert på restegarn. Og der har jeg litt å gå på.

Det er den tida nå

Og det kjennes vemodig.
Særlig for et vårbarn.

Jeg ser mørket komme krypende med teppet på slep, men jeg vil ikke slumre.
Jeg vil ikke fryse, jeg vil ikke smelte snøkrystaller på tunga, jeg vil bare kjenne livet boble av lys og lyst.

Men soppen sopper og blåbæra bærer neppe over med meg, den heller.

Men søt er den.

Soppen? Den er navnløs. Eller?

Mer sommeridyll

Den gode sommervarmen i nord synger nå på siste verset.
Det vil si - i skrivende stund skinner sola godt, men langtidsvarselet lover regn og kjøligere vær. Likevel - vi har ikke lov til å klage etter uker og uker med temperaturer på tjuetallet, grilling og bading og den barnslige gleden det er å plukke søte, modne jordbær fra egen hage.

Jordbærene har fått "nytt liv" etter at de led voldsomt den første sommeren etter utbygginga. For mannen som kom med pukk ga vel en god dag i at han lempet lasset rett i bedet. Hmpf!

Nå er det uansett glemt. Alt går over! Og til neste sommer utvider vi med flere planter.

Her er noen flere motiver å titte på for den som vil.



En liten steindetalj.


Sommerblomster fra svigermor.



Broddbergknapp i blomst.




Utsikt fra ei nordnorsk brygge i sydentemperatur.

Fotoraid i hete kvelder

Det går litt etter ketchup-prinsippet på mine breddegrader for tida, men det får stå sin prøve.
Her er et lite knippe fra fotovandringa de siste kveldene.



Strandnelliken synger på siste rosa verset. Har vokst seg stor og fin i sommer.




En bergknapp jeg ikke holder en knapp på hva navnet angår...




Krypslør! Fantastisk vakker og stor og duvende.




Moskuskattosten i sein sol (t.v.) og mine elskede valmuer.




En favoritt. Kaukasuskrage.



Liten og unnselig, men fin lell. Også i navnet: Karpatsordanella. Det er nesten så jeg står i giv akt.




Bær fra egen hage. Søøøøøte!



Og mer venter...



En sliten rosekrage. Satt i skammekroken nedenfor garasjen. All by herself. Men klager hun?




Sitrontimian. Kan man spise den?



Og porselensblomsten blomstrer trofast. Og rører hjertet dypt.


Og i morgon er atter ein dag...

Frøken Rose

Moseplassen arrangerer den uhøytidelige konkurransen Frøken Rose, og denne gangen skal jeg hive meg med. Ene og alene fordi jeg har ei rosebusk som blomstrer så vakkert utenfor stuedøra.

Therese Bugnet - jeg regner med den har fått navnet fordi den bugner av roser, kom i hus for få uker siden, og etter et lettere luseanfall (som ble kurert med grønnsåpedusj), står den nå og gjør seg til i sommervarmen.

Og jeg er allerede lettere betatt. Om følelsen er gjensidig, vil tida vise. Spesialbehandling har hun ikke fått, jeg er altfor utålmodig med sånt. Men jeg hvisker henne søte ord i øret.


Hun får hete Regine, som betyr dronning.